Kjærlighet, med eller uten pinne?

Etter å ha gått ute med bikkja idag og hørt på en nydelig sang så visste jeg hva jeg måtte ta opp spm ett aldri så lite tema idag. Sangen som fikk meg på tanken var "When You Love Someone Like That" med Reba McEntire og LeAnn rimes. Handler om ei jente som har gått på en liten smell i kjærlighetslivet og får råd.

Da er spørsmålet: Hvordan vet du at du har møtt den store kjærligheten? Hvordan VET man hva kjærlighet er? Svarene er nok mange. Ei heller lett å definere. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har elsket noen enda med de altfor store bokstavene desverre. Har trodd jeg har gjort det, men når jeg tenker etter kan det neppe beskrives som kjærlighet. Mulig var den tilstedeværende, men det var i såfall like tilstedeværende som influensa under influensasesongen. Kommer og går fort og bare henger igjen i kroppen som en nummen og ekkel følelse.

Ser man på filmer og folk møtes får man stort sett en happy ending. Alt er liksom så ille overdrevent romanisk med kady og landstrykeren setting. Nå for tiden blir det vel mer "you`ve got mail" med all nettflørtingen og slike ting. Kan ikke skjønne hvordan eventulelle kjærlighetsforhold kan starte med en mail fra f.eks "nettby" hvor det står noe i retningen vis meg puppa dine eller fy f*** så søt du er, er du laget av sukker, og sånne ting. Merker jeg snakker meg litt bort her  nå men sånn må man regne med :p

Tilbake til kjærligheten. Har hørt noe om at når man møter den "rette" så bare VET man det. Hvordan VET man slikt? Er den en indre stemme som sier at det her er greit. Kribler det ekstra i magen?  Ser man konstant stjerner? Konstant bomullhode og skjelvefingre ved evt nevning av navn på personen det er snakk om? Har det noe med tiltrekkning å gjøre kanksje. At likt tilttrekkes likt og dermed bare får man følelsen av å være på rett plass til rett tid med dette mennesket? Er jo noen personer på denne kloden som ved å bare se hverandre i øynene har de visst at de er ment til å være sammen. Og sammen har de vært til døden skiller av også. Gjennom tykt og tynt. Ild og vann. Snørr og tårer.  Så er det de som en gang HADDE kjærligheten, men så forsvant den, også bare eksisterer man sammen fordi man ikke tørr eller kanskje er "for gammel" til å tilvenne seg en ny tilværelse på nytt igjen. Veit om enkelte som bare burde ha gått vekk fra sin nåværende "tilsammeneksistens" og bare begynne på nytt. Selvom det er tøft. Man er jo fortsatt glad i personen selvom man ikke er sammen lengre om man skilles som venner. Men det å være glad i er jo ikke alltid nok eller "holdbart" det heller i lengden. "å være glad i " er jo noe annet enn ren kjærlighet. Er vel grunnstenen man bygger kjærligheten på. Men å være glad i er jo noe man er i mer enn bare en samboer eller partner. Jeg personlig blir lett glad i mennesker. Jeg bryr meg om de fleste. Prøver å ta vare på de vennene man har. For jeg er oppriktig GLAD i alle mine nære og gode venner og familie. Er noen lei seg prøver man å trøste, og er man glad så er det å være glade sammen helt suverent. Så har man kanskje en viss form for kjærlighet ovenfor sine venner, men er ikke den formen jeg skal frem til.

Var en gang en klok dame som spurte meg: Elsket du han virkelig? Elsket dere virkelig hverandre? Var det kjærlighet? For jeg vet at er det noe jeg virkelig har elsket her i livet så er det barna mine, og DET kan det ikke settes noe spørsmålstegn ved. De kunne jeg helt ærlig dødd for, for så glad er jeg i de, sa hun.

Da fant man ut at, nei, jeg har faktisk aldri elsket noen. Ikke slik. Jeg kunne aldri dødd for denne personen. Hadde vi havnet i ulykke er jeg redd jeg hadde reddet meg selv før denne personen. Visste tidlig at det ikke var den rette, men naiv som man er så holder man seg til trygghet. Og er det jeg fikk. Falsk trygghet. Var bedre enn ingenting trodde jeg. Ikke det at det spiller noen rolle, for en annen side av meg tror virkelig at jeg skulle ha denne erfaringen i livet mitt, uten å egentlig spørre altfor store spørsmål ved det. For får sikkert bruk for slike erfaringer siden vet jeg. Så da er det bare å være seg selv frem til man finner den store kjærligheten alle snakker om, men som svært få egentlig er så heldige å få oppleve.  Når det kommer til kjærlighet ovenfor barn kan jeg ikke uttale meg, men kan forestille meg det. HADDE jeg hatt barn, og noen hadde gjort de noe vondt, vet jeg at jeg hadde gjort alt i min makt for at de skulle ha det bra, være trygge og ha det godt.

Min tolkning av det hele er at kjærlighet må være bygget opp av fler faktorer. Blant annet gjensidig respekt, ærlighet, troskap, humor, ydmykhet og glede. Med dette kommer kriblingen, godfølelsen, kjærestefølelsen, evig glad i deg følelsen og alle de andre følelsene par bør ha. Nå som jeg "vet" dette er det da altså dette jeg skal se etter fremover. Uten hastverk, for det er visst lastverk.... Enn så lenge klarer jeg meg med den kjærligheten jeg får på pinne fra godtehylla i butikken og den jeg får fra mine dyr. Dyrs kjærlighet er nemlig uten ansikt, uten bedømmelse, uten baktanke og betingelsesløs.

Hva er kjærlighet for deg? Hva betyr den i ditt liv? Kommenter gjerne så kan jeg ta opp dette temaetigjen ved senere anledninger =)
Ha en god natt alle sammen =)