Tankespinn

Nok en dag med masse tanker.
Egentlig en hel helg med det.
Men mest idag.


Hatt en kjempefin helg. Det skal nevnes. Fått den ære av å passe lillegutt noen timer mens kjærst var på jobb på lørdag. Lekte, tegnet og kosa oss greit egentlig. Litt trass og sutring ble det. Men etter at lillegutt forsto at han ikke kunne lure meg rundt lillefingeren sin så gikk alt så mye bedre. Kjærst derimot syns jeg meget synd på. Han kom hjem fra jobb helt utslitt og med vondter som ikke er noen unt. Så han fant sofaen og prøvde å sove litt mens hans bror og jeg mekka mat og lekte med lillegutt. Ga kjærst en og en halv time med massasje på kvelden. Var så absolutt helt greit for meg og håper det hjalp noe på han. Skulle ønske jeg hadde helende krefter og bare tryllet bort alle vondter han hadde. Men frem til det skjer, at hendene mine maner frem litt magi, så får god gammaldags massasje funke. 


Søndag var tida og dra hjem på. Som vanen er blitt. Merker mer og mer at jeg egentlig ikke vil dra. Vil egentlig bare bli. Da begynner man å tenke. Igjen. Da på ting som egentlig ikke er noe å tenke på. Selv ikke for meg. Jeg tror på at alt kommer til sin tid. Når tiden er inne for det. Når det er meningen. Når man er klar for det.


Likevel begynner man å tenke på om man kanskje skal vurdere å flytte på seg. Hvilke konsekvenser det får. Fordelene ved det. Hva man får og hva man mister. Hva som bør være på plass og ikke før man bare tar slike avgjørelser. Hvor dumdristig man var for noen år siden og bare hoppet i ting. Noen smarte og ikke fullt så smarte. At ting blir mer komplisert når det ikke lengre bare er snakk om deg selv. 


Så fant jeg ut at jeg denne gangen har lagt de fleste valg i kjærst sine hender. Sist jeg la valg i andres hender gikk det ikke bra. Eller. Jo det gjorde vel egentlig det når man ser tilbake. Så var en mening med det. Så håper bare denne gangen at det vil gå bra. Er på en måte han som kjører skuta med avgjørelsene. Når han finner ut av ting så finner jeg ut om man er med på hva det nå enn er snakk om eller ikke. Selv veit jeg hvor jeg står og hva jeg vil. I alle fall for det meste av tiden. Sia man da også ser at det som burde være på plass ikke er det, og at det er nå man er sin egen herre, så får ting virkelig bare komme når det er meningen og tiden er inne for det. Samme hvem det egentlig er som styrer hva. Ikke bør man egentlig gruble så ille over tingen heller. Jeg for min del føler at man burde være takknemlig for det man har og nyte tida. Brått en dag vil man kanskje se tilbake og kanskje ønske at tingene var mer slik de engang var av ymse årsaker.


Radio. Nyheter. I sin kombinasjon kan det være dystre saker. Står på jobb og hører på radio 8 timer om dagen. Nå og da kommer nyhetene. Sjelden er det faktisk noe positivt. Nå er det askeskyer, tornadoer, jordskjelv, tsunamier, flom og atomkriser. Er dette moder jord sin måte å si ifra på at nok er nok. At nå må vi mennesker skjerpe oss. Slutte å ødelegge og heller forebygge. Ta vare på. Være glad i. Bry oss om kloden vår. Ikke vet jeg. Men var det man syns var logisk noen sekunder. For hva gjør mennesker til det de er? Hva gjør deg til deg? Mennesket som ett enkelt individ. Uansett hvordan spørsmål og tanker jeg får opp nøtta mi om slike saker ender jeg alltid opp med samma svaret. At hver enkelt en må starte med seg selv. Være god mot seg selv og andre. Dele med seg, ikke bare ta imot. Gi uten å forvente å få noe tilbake. Spre litt glede og få dobbel glede tilbake. Om bare alle gjorde dette så ville verden blitt bedre. Men er ikke godt å si. Det vil alltid være en syndebukk der ute. Det sikkert bare for å opprettholde litt balanse  om godt og ondt. Ha litt ondskap for at vi bedre skal kunne prissette godheten. Ikke godt å si noe av det egentlig.
Eneste som er sikkert, er at jeg har tenkt nok egentilg for ett helt tiår, og at det å leve generelt er det mest farlige du kan gjøre. Du dør jo når det å leve tar slutt. Så hvordan kan noe så farlig også være den største gaven du kan få? Hvordan kan det å gi liv være en så stor gave? Når man alikevel ikke kommer helskinnet ut av det? Selv håper jeg at jeg en dag kan få den gleden og den ære av og gi liv til en ny sjel. Når tiden er inne for det. Gi liv vil jeg også når min tid er ute, om det er mulighet for det. Da gjennom organdonasjon. For selvom det å leve er det farligste en gjør, så streber de fleste etter å leve så lenge som mulig. Leve, oppleve, erfare, oppdage. For det er, uansett hvordan en ser på det, opp til en selv å finne ut hvordan en vil leve sitt liv. Hvordan man kan bruke den største gaven man har fått på best mulig måte.


Selv prøver jeg å bruke gaven så godt jeg kan. Elske av hele mitt hjerte. Gi av min godhet. Trøste. Vise omsorg. Være ærlig mot først meg selv, så andre. Ta vare på mine nærmeste og vise omtanke. Si til de menneskene jeg er glad i at jeg er det. Prøver rett og slett i korte trekk å vise godhet. Være ett godt menneske og sette pris på omgivelsene.


Fikk du noe å tenke på nå?


I så fall. Hva tenker du?


Til alle dere der ute som leser. Tusen takk for at dere tar dere tid til det. 
Til mine nære og kjære, Glad i dere.
Kjærst.... Glad i deg og vettu ;)


Takke for seg =)
Klem fra MissRisan